Jeg var heldig og møtte mestere i livet mitt som lærte meg å observere verden, å respektere og forstå naturlig lys, og at det som er det viktigste i en filmramme, er et menneske. Faren min var billedhugger. Som liten gutt så jeg ham jobbe med tre og stein. Jeg lærte av ham at i det du gjør, er det viktigere å ta bort enn å legge til. Faren min var lærer ved kunstgymnasiet i Gdynia. Det var også en fotoavdeling der og en dag viste faren meg et skikkelig mørkerom. Jeg husker fortsatt mørket og figurene som lente seg over bordet med rødt lys. Jeg følte at jeg var på et helt annet, magisk sted enn jeg tidligere hadde kjent. Det øyeblikket jeg først så et bilde dukke opp fra hvitt papir gjorde et enormt inntrykk på meg.

En dag var jeg på besøk på denne skolen som student og gikk inn i det samme mørkerommet. Jeg lærte fotografering da det ble tatt bilder på 36-bilders film, noe jeg er veldig takknemlig for den dag i dag fordi det lærte meg stor disiplin når jeg tok bilder. Den gang trodde man at 36 opptak var nok til å fortelle en historie. Den største innflytelsen på fotograferingen min var den polske filmskolen i Lodz, dokumentarfilmer, samt verkene til mestere innen gatefotografi (dokumentarfotografi) som Henri Cartier Bresson, Eliott Erwitt, Don Mcculin, Bogdan Dziworski. Jeg er en av fotografene som er nær begrepet «det avgjørende øyeblikk», som ble formulert for nesten 80 år siden av Cartier Bresson.